Sommerjobb som gründer

Paul Graham driver Y-Combinator, et litt spesielt Venture Capital selskap. De gir teknologistudenter lønn for å bruke sommerferien til å utvikle første versjon av sitt produkt.

Studentene jobber i tre måneder og får $6.000 hver i tillegg til bistand fra Paul Graham og hans team. Dersom det blir et selskap får Y-Combinator inntill 7% av selskapet. Studentene beholder resten og står mye bedre rustet til å lykkes med videre forretningsutvikling.

Kostnaden for å etablere et teknologisselskap med tilhørende infrastruktur har gått drastisk ned. PCer for utvikling, software, internetttilknyttning m.m. har blitt kraftig forbedret samtidig som prisen har falt drastisk. Et kjerneteam på 1-3 utviklere er også i stand til å utvikle kjernedelen av et oppstartsselskaps teknologi og det er derfor ikke like nødvendig med store investeringer fra profesjonelle aktørere. I hvertfall ikke på et tidlig stadie. Har man en ok PC, en hosted server og penger til å dekke livskostnader som mat, klær og bolig så kommer man langt bare man gjør de riktige tingene.

I Silicon Vallley har det vært en industristandard å gå for IPO in 5 year. Jeg husker vi plukket opp den tankegangen når jeg jobbet og studerte der sommeren 2003. Vi gjorde det til vårt slagord og hilste alltid på hverandre ved å si det høyt, samtidig som vi strakk hånden i været og viste frem 5 fingre.

Tidene er forandret
Nå har imidlertid tidene forandret seg. Et regulatorisk helvete med navnet Sarbanes-Oxley har satt en demper på IPO (Initial Public Offering, børsnotering) entusiasmen. Teknologiselskaper foretrekker heller å bli kjøpt opp fra en etablert aktør som Google, eBay eller Yahoo. Det rapporteres at investorer stadig får dette presentert som den foretrukne Exit-strategi.

Y-Combinator har en litt annerledes filosofi enn de fleste andre innen denne bransjen. Studentene får ikke en kontorplass, men oppfordres til å jobbe hjemme, på en kaffesjappe eller et annet passende sted. Det forventes at de gir 100% for å lykkes med sin forretningside. Teknologiorienterte gründere foretrekkes fremfor de med en allerede godt utviklet forretningsteft.

Ciscos oppkjøpsstrategi
Cisco er vel det selskapet som har lykkes best med sin oppkjøpsstrategi. De har kjøpt selskaper like etter at de har fått sine første produkter ut døra. Deretter blir det en eksplosiv salgsvekst nå Cisco over nærmest over natta gjør produktet tilgjengelig over hele verden gjennom sine kanaler. Cisco kan derfor betale enn god pris, samtidig som de oppnår en skyhøy ROI (Return On Investment). Microsoft blir forøvrig sjeldent eller aldri nevnt som potensiell oppkjøper.

Tendenser fra Silicon Valley kan tyde på at det går mot oppkjøp på enda tidligere stadier. Nye teknologier behøver ikke nødvendigvis å vise så stor fortjeneste eller omsetning. De etablerte aktørene er livredde for å bli forbigått av et innovativt oppstartsselskap og kjøper derfor heller opp de mest lovende. Kongeeksempelet på dette er selvsagt Skype som ble kjøpt av eBay, men jeg synes de var i seneste laget. Skype hadde rukket å nå en astronomisk verdisettelse.

Hold VC-selskapene ute
Et lite selskap med 3-10 ansatte kan kjøpes for mange millioner hvis kjøperen kan snu seg rundt å dra in 10-100 gangeren ved å bruke etablerte kanaler. Da er det en fordel å holde VC-selskapene ute, slik at de ikke ikke hindrer et eventuellt salg i påvente av en større verdiøkning. Gründerne vil også ha en mye større andel av selskapet og de vil ikke ha kommet til forretningsmessige stadier der deres manglende forretningsmessige kompetanse og erfaring blir pinlig fremtredende og klart.

Y-Combinator får på mange måter sin eierandel i disse selskapene svært billig. $6.000-$18.000 (1-3 personer i kjernetemaiet) er ikke mye penger for et selskap som selges for titalls millioner etterpå. Man må imidlertid ta hensyn til risikoen som er involvert og man kan heller ikke se bort fra verdien av Paul Graham (som har lykkes gjennom å lage et selskap som ble solgt til Yahoo) og hans partnere.

1 av 10 lykkes
Man sier at bare 10% av prosjektene som VC selskaper investerer i lykkes. Forskningstall jeg har sett tyder på at det er lavere, 7%. 60% går konkurs og de resterende blir gjerne solgt for “pennies on the dollar”, dvs. for mindre enn det som ble investert i dem.

Med tanke på at Venture Capitalists, på tross av ordet “Venture”, som regel ikke går inn på de tidligste stadiene, så må man regne med en mye høyere risiko for selskapene i Y-Combinator’s portefølje. Hvor stor risikoen er vet ikke jeg, men hvis vi antar at de selskapene som er med ikke har skrevet en ferdig forretningsplan en gang, så kan vi ta en titt på tall fra professor John Nesheim som i sin første bok High Tech Startup kom frem til at:

  • 6/1.000.000 ideer når børsnotering
  • 1/1.000 ideer med en skreven forretningsplan når børsnotering
  • 1/10 VC finansierte forretningsplaner når børsnotering

  • (OBS! Jeg tar disse tallene fra hukommelsen her jeg sitter på eldstemanns basketkamp og skriver dette innlegget.)

    Det betyr at sjansen for at disse prosjektene skal lykkes er et sted mellom seks milliontedeler og en tusendel. Så kan vi kanskje øke sjansen litt fordi vi ikke krever en børsnotering for å regne det som en suksess. Poenget som allikevel bør fremkomme klart, er at av alle prosjektene i porteføljen vil mange mislykkes, så de som lykkes må kompensere for de andre på samme måte som en VC’s portefølje, bare med høyere relativt avkastningskrav. Det største problemet for ambisiøse gründere i Norge i dag er ikke mangelen av kvalifiserte Venture Capitalists. Det er mangelen på såkornkapital (overlevelsespenger) og Business Angels (private investorer som kommer inn med egne penger, egen innsats og egne erfaringer).

    Støtteordninger
    Det finnes støtteordninger fra det offentlige som f.eks. etableringsstipend på 100.000kr fra Innovasjon Norge og det er forretningsplankonkurranser som Verdiskaper og Venture Cup der man kan vinne pengebeløp til videre utvikling. Utover det kan man få dagpenger under etablering hvis man er arbeidsløs eller man kan melde seg opp til studier og bruke studielånet mens man gir blaffen i studiet. Mulighetene er altså der, men de er begrensede og det er for lite penger å hente. Jeg hadde helst sett at noen i Norge startet opp noe på linje med Y-Combinator.

    En inkubator skal dekke noe av dette, men personlig føler jeg ikke at de helt gjør det. De er for fokuserte på dette med kontorplass og regner andelen de skal ha i selskapet ut i fra verdien på dette. I tillleg skal de bidra med kompetanse og nettverk, men det er nok litt tilfeldig og personavhengig hvor gode de er på det.

    Konseptet til Y-Combinator egner seg ikke for alle typer bedrifter. Det opplagte scenarioet er IT-bedrifter med fokus på internettbaserte tjenester. Disse tjenestene kan komme raskt opp og gå og så videreutvikles fortløpende. Det vil neppe komme inn nok penger etter bare tre måneder til å sikre videre drift, men det vil ofte være en mulighet for å vedlikeholde prosjektet på deltid etter at den første kneiken/versjonen er overvunnet. Så kan man ta det som utgangspunkt for å hente penger fra VC eller for å selge prosjektet i sin helhet.

    Vis oss et virkende produkt og betalende fornøyde kunder.

    Sitatet er fra et norskt VC selskap, men kunne vært fra hvem som helst i den delen av bransjen. Når man så har det klart, får man gjerne høre et nytt sitat:

    Kom tilbake når dere omsetter for 20 millioner kroner, så skal vi spytte inn 30 millioner.

    Slik er det. Problematisk for gründere på jakt etter penger, men jeg har ingen problemer med at det er slik. Et Venture Capitalist selskap er et kommersiellt selskap som skal forvalte penger de har fått fra andre. Deres jobb er å investere i prosjekter med stort avkasningspotensiale og samtidig redusere risikoen mest mulig. Men nettopp fordi det er slik, trenger vi en annen type selskaper for å hjelpe gründere igjennom en tøff oppstartsfase.

    Noe må gjøres
    Noen bør gjøre noe, og jeg tror det er et økonomisk potensiale for de som gjør det. Jeg har ikke pengene som må legges på bordet, men jeg hjelper gjerne de som ser potensialet og som er villig til å legge en million eller to på bordet. Det kan være en privatperson, et investeringsselskap eller kanskje til og med det offentlig vil fatte interesse for et slikt prøveprosjekt?

    Det hadde vært noe annet enn å gå med avisen, jobbe på McDonalds eller som internt postbud i et stort og prestisjefult selskap.

    Kommentarer