Under mange juletrær vil det i år, som foregående år, ligge digitalkamera. Kameramarkedet har endret seg svært mye etter at digitale kamera kom ned på et folkelig prisnivå. Her får du den informasjonen du trenger for å velge riktig digitalkamera for deg.

Tidligere var det noen få store som produserte de samme modellene i flere år, nå er det kommet mange nye merker, gjerne med bakgrunn i databransjen, og antallet nye modeller hvert år er formidabelt. Hvordan skal man kunne velge noe man blir fornøyd med? Jeg har hatt fotografering som hobby i mange år, og har flere ganger blitt misfornøyd ved innkjøp av kamera (må vel nevne at jeg har hatt et dusin eller to…). I denne artikkelen gis en gjennomgang av hva man bør se på, og noen anbefalinger. Artikkelen er rettet mot markedet opp til ca 3000, eller ”julepresang-nivå”.

Litt om utviklingen

Tidlige analoge kamera var en mekanisk innretning hvor fotografen justerte både avstand, blender og lukkertid manuelt. Etter hvert kom integrerte lysmålere som gjorde justeringsjobben enklere, og utover i 80-årene kom mer elektronikk med eksponeringsautomatikk og autofokus. Et digitalt kamera er en videreføring av de moderne analoge ved at selve filmen er byttet ut med en lysfølsom elektronisk brikke.

Hva består et kamera av

Grovt sett kan man dele opp i følgende:

1. Huset – boksen alt er bygget inn i
2. Optikken – linsen (kan være fast eller utskiftbar)
3. Søkeren – her komponerer du bildet
4. Fokusering – justering av skarphet
5. Eksponering – justering av blender/lukker
6. CCD – Den lysfølsomme brikken
7. Bildeprosessoren – brikken som behandler data som leses fra CCDen
8. Minnekortet – minne hvor bildene lagres etter at de er tatt
9. Batteri – strømkilde

Hva er forskjellen?

Det må jo være en grunn til at enkelte koster noen hundre, og andre koster 10000. Et kamera er et system av mange elementer, og blir stort sett ikke bedre enn det dårligste.

Huset

Kan være av plast, metall eller kombinasjon. Smak og behag, samt pris, bestemmer valget her. Selv om det sies at størrelsen ikke betyr noe, gjør det vel det for mange når man tenker på kamera. Dersom man ønsker et lite kamera man kan ta med overalt, må man være inneforstått med at dette går på bekostning av andre kvaliteter.

Optikk

Optikken (linsen) er åpningen i kamerahuset hvor lyset som danner bildet slippes igjennom til CCDen. Det er enklere å lage en god linse uten zoom enn en med, og det er enklere å lage en god med lite zoom-område (2x) enn en med stort (6x og oppover). Både glass og etter hvert mer plastmaterialer brukes til optikken. De fleste velger kamera med optisk zoom. Det er mest vanlig med zoom som er 2-4 ggr, som vil si at man reduserer ”avstanden” til motivet til 1/2-1/4 når man zoomer fra vidvinkel til tele.

Når man zoomer, endrer man også perspektivet i bildet, dvs at for- og bakgrunnen ser ut til å komme nærmere motivet når man zoomer mot tele. Brennvidden (zoominnstillingen) angis i mm, og som regel med referanse til klassiske kamera med 135-film. Før zoom ble vanlig, var standardlinsen 50 mm, som tilsvarer omtrent det som øyet ser. I tillegg kjøpte man en 28 eller 35 mm for vidvinkel og en 105 elle 135 for moderat tele.

Den vanligste zoomen var ofte 35-70 eller 35-105 mm, og dette er et greit utgangspunkt også for digitale kamera. For å ta bilder innendørs eller oversiktsbilder bør man ha så god vidvinkel som mulig, gjerne under 35 mm. Optikk som starter på over 40 med mer vil ikke være gunstig i forhold til denne type bilder.

Blenderen regnes som en del av objektivet. Denne regulerer åpningen i linsen, slik at man kan slippe lyset inn gjennom et stort eller lite hull. Verdien angis i tall, som regel i området 2.8 til 22, det minste tallet er størst åpning. Største blenderåpning er som regel angitt på objektivet, i form av f2.8-4.9. Dette betyr at største blender er 2.8 ved vidvinkel og 4.9 ved tele. Dette har betydning for flere ting.

Det ene er dybdeskarphet: Større blender gir mindre dybdeskarphet. Ved portretter ønsker man uskarp for- og bakgrunn, og stor blenderåpning. Ved landskapsbilder ønsker man skarphet over hele bildet, og da må blenderåpningen være liten.

Det andre er fokus: Siden større blenderåpning gir kortere dybdeskarphet, må fokus være mer nøyaktig.

Det tredje er lukkertid: For at en passende lysmengde skal nå CCDen, må blender og lukker samarbeide. Dersom blenderåpningen er stor, må lukkertiden være kort, og motsatt. Jo lenger lukkertid, jo mer uskarphet i bildene, fordi motivet beveger seg mens bildet tas. Dersom man skal ta bilde av sport/action er man avhengig av at lukkertiden er så kort som mulig, og for at nok lys skal komme på CCD en, må da blenderåpningen være stor. Da stor blenderåpning betyr liten dybdeskarphet, vil det si at fokus må være nøyaktig.

Søkeren

Søkeren kan være optisk eller med LCD-skjerm. De siste årene har skjermene blitt bedre og større, og kan brukes under de fleste lysforhold. Dette er grunnen til at mange har gått bort fra optisk søker. Selv om du kanskje vil bruke skjermen mest, kan det være greit å ha en optisk søker også. Hovedgrunnen til dette er at man da kan slå av LCD-skjermen, som bruker mye strøm, og øke batteribrukstiden til kanskje det flerdoble. Fint å ha dersom du er nesten tom for strøm, ikke har med ekstra batteri, og bare MÅ ta noen bilder til.

Fokusering

De fleste kameraene har autofokus. De med fix-focus, ”focus-free” (eller andre fine marketing-begreper) har en linse som tar passe uskarpe bilder over ca 1,5 m og veldig uskarpe på kortere avstand, og anbefales ikke! Autofokus justerer linsen til å være skarp på motivet ved å finne avstanden ut fra kontraster i deler av bildet. Det er mange løsninger for dette, fra et lite fokuspunkt på midten, til mange alternative fokuspunkter hvor kameraet selv velger det mest sannsynlige. Mange kamera skifter fra fast til kontinuerlig fokus i action-innstilling. De fleste kamera fokuserer OK i godt lys og ute, selv om det er forskjell på hastigheten.

Innndørs eller i dårlig lys er det store forskjeller. Enkelte kamera klarer nesten ikke å fokusere i normalt innelys, og det er etter min oppfatning det største problemet med mange kamera. Mange kamera her en ”hjelpelampe” til fokuseringen, som lyser opp motivet i det området kameraet leter etter kontraster for å kunne beregne avstanden i. Denne har normalt en rekkevidde på 2-3 meter.

Det finnes også kamera som fokuserer bra også uten hjelpelys, men de er ikke blant de rimelige. Manuell fokus finnes også på enkelte modeller, kan være greit i enkelte tilfelle. De fleste har også en makro-innstilling, som gjør at man kan ta bilder på avstander ned mot noen få cm.

Eksponering

For at en passe mengde lys skal slippes inn til CCDen, må blenderåpning og lukkertid justeres korrekt. Større blenderåpning krever kortere lukkertid, og motsatt. Alle kamera har et normalprogram, som er et kompromiss for å dekke de fleste behov. De fleste kamera, også noen av de rimelige, har innstillinger for spesielle programmer for sport, portrett og landskapsbilder. Personlig mener jeg at dersom man ikke vil komme til å bruke mer enn 3-4 av disse, og ser ikke behovet for mer enn 10, som enkelte har. Noen har også muligheter for manuell innstilling av blender og lukker, og automatikk med forvalg av blender eller lukker.

Lukkertiden angis i deler av sekund, og må selvsagt være så kort som mulig for å kunne ”fryse” actionbilder, for eksempel barn som leker og sport. De fleste kompaktkamera har for liten største blenderåpning til at lukkertiden kan bli optimal for denne type bilder, dette er en begrensing som ligger i optikken. For denne type bilder er speilreflekskamera med høykvalitets optikk beste alternativ, selv om noen av de store ”kompakte” med 8-12 x zoom også har bra blenderåpning. Når lukkertiden blir lengre enn ca 1/30 sek (33 ms), er det fare for kamerabevegelse under eksponeringen.

Dersom blitzen står til automatisk, vil denne fyres av for å belyse motivet. Dersom man slår av blitzen, er man avhengig av stativ eller godt anlegg for å få skarpe bilder. Alle kamera har flere innstillinger for blitz, bl.a. slow-sync og anti-røde øyne. Personlig bruker jeg aldri anti-røde øyne-funksjonen, av flere grunner: Den forsinker reaksjonen av bildet (kameraet skal fyre blitzen en eller flere ganger før bildet tas). Den har ikke 100% effekt (som regel langt unna). Den spiser batteri. Det er bedre og enklere å fjerne røde øyne i et bildebehandlingsprogram etterpå.

For de som har lyst til å utvikle seg som fotograf kan det være greit med manuelle muligheter, for en gjennomsnittlig hobbyfotograf er det viktigere at programmet fungerer optimalt. I tillegg blir hvitbalansen justert etter beste evne (kan justeres manuelt), og en ”justering” av ISO-verdien for at CCDen skal kunne oppfatte mindre lys enn normalt.

CCD – Den elektroniske bildebrikken

Denne leser lyset som kommer inn gjennom optikken og gjør lyset om til elektriske signaler. Denne oppgis i antall millioner bildepunkter, eller megapixler. De fleste digitale kamera tar bilder i forholdet 3:4, som gir ”albumbilder” på 10×13, men noen har også mulighet til å lage bildefiler i 2:3 (som gir 10×15, som er standard albumbilder). Jeg setter alltid opp kamera til å bruke flest mulig antall bildepunkter, og gjør endringer i et bildebehandlingsprogram etterpå.

Hvor mye trenger man? Som en pekepinn kan man si at 2 megapixler (mpix) holder fint til albumbilder og opp til 13x18cm. Når sant skal sies, er det vel ikke mange av oss som noen gang lager bilder større enn 10×13/15.. Dersom du skal skrive ut i A4 bør du ha 3-4, og dersom du lager plakater eller bruker kraftig beskjæring i bildebehandlingsprogrammer har du nytte av flere.

Imidlertid er det ikke antall pixler alene som bestemmer kvaliteten på resultatet. Jo høyere antall pixler, desto viktigere er kvaliteten på optikken. Et problem på mange kamera er støy i bildet når det er mørkt, eller i mørke deler av bildet. Det ser ut som farget snø eller dugg i mørke/sorte områder. Se på testbilder tatt under slike forhold.

Bildebehandlingsprosessoren

En bildebehandlingsprosessor leser av informasjonen i hvert element (pixel) i CCD, og setter disse sammen til et bilde, normalt i en JPEG-fil. Denne filen blir overført til minnekortet. Bildeprosessoren styrer også farvebalanse, skarphet og andre ting som påvirker resultatet. Det er stor forskjell på ytelsen på disse, og stort sett er de bedre jo nyere de er.

Minnekortet

Når bildet er tatt, blir dette overført til minnekortet. Det er mange typer minnekort, de fleste går ikke om hverandre. De mest utbredte typene er

1. Compact Flash (CF), som har vært i salg siden ca 1995. Dette er et stort kort, som etter hvert har blitt erstattet med Secure Digital (SD).

2. Secure Digial (SD)-kort kan ofte brukes i PCer (laptops har ofte innebygget SD-kortleser), PDAer, MP3-spillere etc. SD og MMC (MultiMediaCard) er ganske like, og kan gå om hverandre.
3. Sonys MemoryStick (MS), som finnes i to utgaver, ”standard” og Pro. Her bør du velge Pro, som er mye raskere. I tillegg er det to modeller av hver av disse igjen, som heter Duo eller Duo Pro. Dette er en mindre utgave for bl.a. mobiltelefoner fra Sony. Vær oppmerksom på at ikke alle MS passer i alle kameramodeller.

Olympus og Fujifilm bruker xD-kort, som tok over for det gamle SmartMedia-kortet fra ca 2002. Både MS og xD koster noe mer enn SD og CF.

Alle kamera kommer med litt minne, enten i form av et lite kort eller innebygget minne. Du vil uansett trenge en større minnebrikke, størrelsen er avhengig av hvordan du bruker kameraet, hvor mange megapixler det har, og hvilken komprimering du bruker. For 3 mpix bør du ha 128 MB eller større, for 5 mpix bør du ha 256 eller større, for 7 bør du ha 512 eller større. Kjøp minnebrikke av kjent merke, mange har opplevd problemer med de rimeligere og ukjente merkene.

For å kunne få bildefilene fra kamera til PC må du enten koble kameraet til PCen eller gjøre minnekortet tilgjengelig for PCen. Dette kan gjøres ved hjelp av en ekstern eller intern minnekortleser, som også er innebygget i mange skrivere.

Batteri

De minste kameraene har spesialbatterier, de som er litt større bruker ofte AA-batterier. AA-batteriene har en stor fordel: Dersom du går tom for strøm, kan du stikke innom nærmeste butikk og kjøpe vanlige alkaliske. Dersom du har spesialbatteri, må du lade eller bytte batteriet før du kan knipse videre, og et ekstra batteri koster som regel mye mer enn et sett med AA-batterier. Personlig foretrekker jeg kamera med AA-batterier, men jeg ser behovet for små spesialbatterier i de minste modellene.

Sjekk brukstiden på de kameramodellene du er interessert i, men vær oppmerksom på at for de modellen der det IKKE følger med oppladbare batterier, er ofte målingen utført med standard alkaliske. Sjekk brukstid etter CIPA-standarden, og sammenlign målinger med oppladbare batterier. Resultatet av CIPA-målingen er kanskje ikke relevant for ditt bruk, men bør gi et bilde av forskjellene mellom kameramodellene.