Hva er egentlig bredbånd? Bredbånd er en samlebetegnelse for teleinfrastruktur med høy overføringskapasitet. Båndbredden er et mål på hvor store datamengder (eller bits) som kan overføres gjennom den aktuelle kanalen.

Begrepet bredbånd må ikke tolkes bokstavelig som et “bredt bånd”. Det finnes mange ulike måter å overføre datasignalene på. Det kan skje gjennom fiberkabler, TV-kabler, telefonlinjer, eller via trådløse satellitt- og radioløsninger. Det mest vanlige for private husholdninger er overføring via telefonlinjen eller TV-kabelen. Da trenger man ikke å grave grøfter og legge nye kabler utenfor huset for å få tilgang til hurtig Internett.

I dag har de fleste husstandene ISDN-teknologi via telefonlinjen. Det gir en overføringshastighet på 64 kb/s, og man betaler pr. tellerskritt. ADSL gir derimot en hastighet på (normalt sett) et sted mellom 350 og 2048 Kbit/s, og man betaler en fast, månedlig avgift uansett tidsbruk foran PCen. Sistnevnte hastighet på 2 Mbit/s betegnes ofte som minimumsgrensen for ekte bredbånd.

Leverandører som Telenor har derimot innført begrensning i båndbredden på bestemte typer abonnement, hvor du maksimalt kan laste ned 1 GB pr. måned. Overskrider du dette forbruket går hastigheten ned på 64 Kbit hvis du ikke betaler ekstra for å kunne laste ned mer.

Bredbånd kan du få via telefonlinjen (xDSL), fiber, koax og mer sjelden via optisk/trådløs linje (satellitt) som illustrert ovenfor.

I dag har over 60 prosent av de to millioner norske husholdningene mulighet til å få hurtig Internett (ADSL), ifølge en rapport fra analysebyrået ECON.

Vil du vite om det finnes et slikt tilbud i ditt område, må du sjekke på nettsidene til aktørene i markedet. Generelt kan det sies at det finnes et ADSL-tilbud i de fleste større byene og i de mest tettbebygde områdene.

De største bredbåndsleverandørene:
Telenor.no/adsl
NextGenTel.no
SmarteHjem.no (Kun for Bergen)
UPC.no (Chello.no er UPCs innholdssider)
Bluecom.no
Tiscali.no