Siden midten av nittitallet har fotoapparater med digital bildebrikke vært rettet mot forbrukermarkedet, men det er først etter tusenårsskiftet at utviklingen virkelig har skytt fart.

For å forstå hvordan et bilde blir til, må man først vite hvordan kameraets bildebrikke oppfatter lyset den utsettes for og hva som skjer i øyeblikkene etter.

Bildesensor

Klikk på bildet for hele bildet

Alle digitale fotoapparater, speilrefleks inkludert, har en lysfølsom bildebrikke også kalt bildesensor. De fleste kompaktkameraer har en brikke basert på CCD (charge coupled device)-teknologi implementert, mens de fleste speilreflekskameraer benytter CMOS-brikker (complementary metal oxide semiconductor).

Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, men på grunn av de to teknologienes unike fordeler og ulemper, er markedsbildet i hovedsak delt inn ved at kompaktkameraer forholder seg til CCD og speilrefleks til CMOS.

Både CCD- og CMOS-teknologien er relativt gammel og ble utviklet sent på 60- og 70-tallet, men på grunn av produksjonsteknikken har spesielt produksjon av CMOS vært en stor utfordring frem til 90-tallet.

Det som også er verd å nevne er at det er ytterst få digitale (speilrefleks og kompakt) kameraer som har et 1:1 forhold når det kommer til behandling av brennvidde. Dette skyldes bildebrikkens fysiske størrelse i areal (bredde x høyde). Mens et fullformatskamera har en bildesensor som er "35 millimeter bred" (36mm x 24mm for å være nøyaktig), har for eksempel Canon sine budsjett og entusiastmodeller en crop-faktor på 1.6. Dette vil si at bildesensoren er 22.2mm x 14.8mm. Tar du disse tallene og ganger med 1.6, vil du få et tall rimelig nært fullformatssensoren sine mål. Nikon på sin side benytter seg av 23.6mm x 15.7mm bildebrikker i sine kameraer, og får dermed en crop-faktor på 1.5, altså nesten likt Canon sine modeller.

Digitale kompaktkameraer på sin side benytter gjerne bildebrikker som er rundt 5 x 4mm og mindre. Dette er for å få en langt større crop-faktor, noe som gjør at man klarer seg med langt mindre objektiver i disse kameraene enn på et speilrefleks.

Vi vil komme tilbake til begrepet "crop-faktor" litt senere i artikkelserien, så les gjerne over det overstående avsnittet en gang til i ett litt roligere tempo hvis du ikke fikk alt med deg.

ISO og støy

Ettersom digitale kamera har byttet ut den tradisjonelle fotofølsomme filmen med en lysfølsom elektronisk bildebrikke må bildebrikken "manipuleres" slik at den tilsvarer det en film hadde vært.

For de av dere veteraner som har erfaring innen fotografering med film, enten det er kompakt eller speilrefleks, så kjenner dere igjen det evinnelige dilemmaet om hvilken ISO følsomhet/hastighet du skulle velge på filmen. Ved å velge ISO 100 og 200 (lav) fikk du mindre støy, men du var nesten avhengig av at bildene du skulle ta var under godt belyste omgivelser (ev. med blits), eller omvendt hvor du valgte ISO 800 eller til nød 1600 for fotografering innendørs i mørke situasjoner men dog med langt mer støy. Det skal også nevnes at nyere proffkameraer som EOS 5D Mk II fra Canon har langt mindre støy ved ISO 1600 enn entusiastmodellen EOS 40D som blir svært kornete allerede ved ISO 800.

Når ISO-nivået stilles opp ett trinn, er behovet for lys som må til for å generere et riktig eksponert bilde halvparten av det opprinnelige. Det er derfor mye greiere å justere opp ISO-nivået et hakk eller to fremfor å oppnå uskarpe bilder på grunn av lang lukkertid.

Det skal også nevnes at høyere ISO-hastigheter også ofte gjengir detaljer bedre i skyggeområder av bildet.

Hvitbalanse

Bildet viser lysvarmen som sendes ut fra solen (høye) og lyspære (lave og lange)

Digitalkameraer måler selv fargetemperaturen til motivet og beregner hvitbalansen ved å referere til hvitt i søkeren (og setter automatisk innstillingene for den aktuelle belysningen). Det er verd å merke seg at dersom det i søkeren er en farge som dominerer, kan automatisk hvitbalanse gi et uheldig fargeskjær i bildet. Spesielt hvis søkeren har vanskeligheter eller ikke klarer å referere til en ren hvitfarge.

Det som oppfattes som naturlig for øyet er ikke alltid likt for et kamera. Dersom du hadde målt den elektromagnetiskes strålingen (lys) som kommer fra solen og sammenlignet den med strålingen fra en konvensjonell glødepære så vil du se at både intensiteten og at de forskjellige bølgelengdene med lys avgis i forskjellig intensitet, og dersom du sammenligner det med sparepærer er det faktisk helt håpløst. Dette er noe som skiller seg ut fra time til time og sted til sted. Det er ikke alltid like heldig å ta bilder under skyfri himmel midtsommer, da lønner det seg heller å vente til solen mister litt varme og intensitet utover mot kvelden.

Løsningen på dette kan være flere, men de enkleste grepene er å manuelt sette hvilken belysning motivet utsettes for. I så godt som alle digitalkameraer i dag kan du selv velge mellom en håndfull belysningskilder (dagslys, skygge, kunstlys, fluorescens og blits for å nevne noen), og ved å sette dette manuelt før du tar et bilde, kan i enkelte tilfeller gi deg en langt mer riktig fargegjengivelse.

Dersom du ønsker å ta steget videre - og kameraet ditt støtter det - kan du sette hvitbalansen selv ved å holde et helt hvitt papir eller en mer robust plastmodul (som også er hvit) foran kameraet og stille det inn mot denne. Da er du sikret en riktig eksponering, også dersom det er blandet lyskilde i omgivelsene.